27. juni 2014

Det gåtefulle folket

Femåringen: "Mamma? Kan du strikke noe til meg?"
Moren (med dårlig skjult entusiasme): "Ja, så klart!" 
Femåringen: "Jeg vil ha en svart kappe, og den skal være sååå lang (peker på ankelen), og med tagger her på armene også sånn krage som står opp! Eller hette!"
Moren: "eh....eller en svart genser...?"

Det blir det siste. Og femåringen er strålende fornøyd - særlig etter å ha fått tildelt en av morens avlagte svarte gensere som ble klippet til en slags kappe under streng overvåking og bestemte instrukser fra unge herr DraculaBatman. 



Av grunner jeg har vanskelig for å forstå, har det eneste bursdagsantrekket femåringen har godkjent det siste året vært en kamelfarget nikkers. Nikkers, altså. Hjemmestrikket. I alpakka. Langbukser kan vi bare glemme. Skjorte? Nix. Så alpakkanikkersen er velbrukt, sammen med ullstrømper og en etter hvert temmelig utvasket svart genser som har sluppet gjennom sensuren både hos avleggeren og opphavet. Svart er den eneste fargen som ikke plutselig og uten forvarsel legges for hat, og siden bursdagsfeiringer er hyggeligst om man slipper dramatiske påkledningsdiskusjoner i forkant, velger moren å innfri fargepreferansen. 



Nå er altså ny svart genser på pinnene, og med det sikres antrekket til det kommende årets bursdagsfeiringer. Jeg prøver meg på et mønster til bestefarstrøye fra Strikk til smårollinger. Jeg falt for den lange knappestolpen og de høye mansjettene. Planen er at knappestolpen, halslinningen og mansjettene på ermene skal ha kontrastfarge i sennep. Størrelsene i boka går kun opp til fire år, men til min smale femåring er det tilstrekkelig å bare legge litt ekstra til på lengden i fireårsstørrelsen. Erfaringsmessig mister jeg fort motivasjonen når jeg strikker frem og tilbake, så ved deling til knappestolpen har jeg lagt opp klippemasker slik at jeg kan fortsette å strikke rundt. Med dobbel tråd Rasmillas Yndlingsgarn har jeg forhåpninger om at denne genseren faller i smak hos den unge herremannen.



7. juni 2014

Blått i blått


Blå himmel, blått hav og blå kjøkkenkluter til hytta.



Pinsen tilbringes med familien på sørlandsøya hvor det ikke er biler, hvor krabber og reker yrer mellom fjæresteinene, hvor ungene får være med farfar på oppdagelsesturer på skjær og småholmer, og hvor syriner, markjordbærsblomster og kaprifoler i bristende knopp hvisker om gode sommermåneder som ligger foran oss. Og hvor oppvasken må tas, sånn innimellom...



Pinner: 4,5 mm
Garn: PT Sumatra
Min vri: Legger opp rett rundt 40 masker (passer på at antallet går opp i de ulike mønstrene) og får kluter som er passelig store til kjøkkenbruk.

3. juni 2014

Ferdigstille eller forkaste?

I kurver og kasser ligger strikkeplaggene som aldri ble. Jeg tar dem frem med ujevne mellomrom og tenker at jeg sikkert skal få ånden over meg og strikke plagget ferdig. Eller kanskje ikke. Og så legges de tilbake i kasser og kurver. Fortsatt uferdige.

Det mest opplagte opprekksprosjektet er en Elle Melle etter mønster av Tora Frøseth. Jakken var tiltenkt min niese i gave til 2årsdagen, og er følgelig strikket i størrelse 2 år. Ihvertfall i følge Frøseths oppskrift. Strikkefasteheten stemmer, garn og pinner er de samme som Frøseth foreslår, men jakken er komisk stor. For en toåring. For en skolestarter er den sikkert fin. I tillegg til bommerten med størrelsen angrer jeg på garnvalget. Hifa Ask er ganske stivt og "stikkete", som min egen femåring ville ha sagt, ihvertfall til en småbarnsjakke. Synd, for designet er fint og jeg er i grunnen godt fornøyd med fargene. 



Fremgangsmåten for strikking av ermet fra skulderen og ned er fiffig og blir fint, men er litt tidkrevende. Dessverre ble det akkurat denne prosessen som satte spikeren i kista for min Elle Melle, og jeg endte med å sy en kjole til niesens toårsdag i stedet.



Forslag til god bruk av Hifa Ask mottas med takk! Jeg kjøpte for sikkerhets skyld hesper så jeg kunne strikke matchende Elle Melle til storebror her i huset. Så jeg har plenty.



I strikkekurven i stua ligger også denne boleroen. Akkurat litt for trang over skuldrene. Det ville sikkert tatt meg to usle tv-kvelder å rekke opp de to delene og strikke noen ekstra centimeter slik at den passer. I stedet ligger den der. I påvente av at jeg skal krympe over skulderpartiet. Det skjer nok når som helst nå.



Liljevottene fra Annemor Sundbøs skattkammer Norske vottar og vantar, har jeg satt meg som mål å få ferdig slik at de kan bli julegave. Til noen med hakket større hender enn meg. De ble påbegynt for om lag to år siden, men ble lagt til side på et tidspunkt hvor jeg syntes det gikk tregt med strømpepinner størrelse 2,5 mm.



Det siste prosjektet som håner meg fra sin uferdige tilværelse er et nøstebarnsjal i Isager Alpakka. Fargene er fine, garnet deilig og mykt og sjalet vil passe perfekt som skuldervarmer på jobben når det blir hustrig i det gamle bygget hvor jeg har kontor. Igjen: et par kvelders arbeid gjenstår. Dette har jeg også bestemt meg for å få ferdig. 



Bare ikke akkurat nå...